To viktige politiske begivenheter i senmiddelalderen var inngåelsen av Kalmarunionen i 1397 og Norges tap av selvstendighet i 1536.
Tre konflikter skilte seg ut i den nordiske politikken:
- mellom de nordiske rikene
- mellom Norden og de nordtyske hansabyene
- mellom konge og adel
På slutten av 1200-tallet var norskekongen den sterkeste parten, noe som førte til at Sverige og Danmark ofte slo seg sammen. På 1300-tallet var det Danmark som ble sterkest, og dette førte til at Norge og Sverige valgte å inngå allianser. Norge og Sverige hadde kongefellesskap fra 1319 med Maguns Eriksson som konge. Han var en ganske upopulær konge, og folket ønsket å bli kvitt han. Det klarte de da han fikk to sønner: det ble bestemt at den ene, Erik, skulle bli svensk konge, mens den andre, Håkon, skulle bli norsk konge. Håkon tok over i Norge som planlagt, men Erik døde, og Sverige så ingen annen mulighet enn å velge Håkon som konge de også.
1363 giftet den svensk-norske kongen Håkon seg med Margrete Valdemarsdotter. (Hun var Nordens virkelige overhode frem til sin død i 1412. Hun var datter av den danske kong Valdemar, som hadde gjenreist det danske riket. ) Ekteskap var politkk, fordi det skapte politiske allianser. Dette ekteskapet mellom den svensk-norske kongen og datteren til den danske kongen ble begynnelsen på en samling av alle de tre nordiske landene.
Ekteskapet mellom Håkon og Margrete la grunnlaget for en ny Konglomeratstat. (En statstype som ble dannet når to arvinger ble gift, og deres riker ble slått sammen. Konglomeratstater i senmiddelalderen kan også sees på bakgrunn av pestepedemiene. Minkende overskudd etter pesten gjorde det rasjonelt å samle større områder under én hersker. Kirken gjorde det samme og reduserte antall sogn. Også kongene slo syslene sammen til len, samt at de prøvde å danne konglomerater.)
Trusselen fra de nordtyske handlesbyene (Hansaen) spilte også en viktig rolle for den nordiske unionen, men enda viktigere var kanskje trusslen fra Mecklenburgerne. Mecklenburgeren Hertug Albrecht den eldre hadde giftet seg med søsteren til den svensk-norske kong Maguns Eriksson. Deres sønn, Albrecht den yngre, kunne dermed også bli betraktet som kongsemne i de nordiske rikene. Dessverre for Håkon og Mergrete: svenskene valgte Albrecth den yngre som svensk konge i 1364. Dette var mulig på grunn av konflikten mellom adel og konge, som førte til at adelen heller ville ha en tysk hertug som konge enn den etablerte svensk-norske kongen.
Albrecht og Håkon 6. sluttet fred i 1370. Håkon og Margretes sønn Olav arvet kongetittelen i Norge og ble valgt til konge i Danmark. Dessverre døde Olav bare 17 år gammel, og ingen andre arvinger fantes i familien. Nestemann i køen var svenskekongen Albrecht. Det så ut til at Margretes drøm om et samlet rike var gått i knus. Men Margrete lot seg ikke knekke så lett.
I 1389 var Albrecht jaget ut av Norden, og Margrete var blitt valgt til riksforstander i alle de tre nordiske landene. Margrete ble valgt til riksforstander i Danmark. I Norge ble Margretes søsterdattersønn Bugislav av Pommern tatt til konge, med navnet Erik. Albrecht fortsatte som konge i Sverige, men han ble fort kastet ut av svenskene på grunn av sin grådige natur.
Videre fulgte en krig mellom de nordiske rikene ledet av Margrete på den ene siden, mot Mecklenburg og hansaen på den andre. Den ble avgjort i 1395, i Margretes favør. Året etter ble Erik også valgt til konge over Sverige og Danmark: Kalmarunionen.
17. juni 1397 i Kalmar:
17. juni 1397 ble det avholdt et møte i Kalmar i Danmark (Sverige nå.) Her ble det enighet om at Erik skulle krones til konge over Norge, Danmark og Sverige. Bare to dokumenter forteller om møtet. Det ene, hyllingsbrevet, gir uttrykk for at kongen hadde en opphøyd og sterk stilling. Det andre, unionsbrevet, gir uttrykk for at kongemakten var begrenset og at riksrådet fortsatt skulle ha mye å si. Uansett hadde Margrete klart det hu ønsket; å samle de nordiske landene i en sterk kongemakt.
Erik styrte over et av Europas aller største riker, men ikke alene. Margrete styrte med han de første femten årene. Da hun døde i 1412 begynte ting å bli værre. Erik sto ovenfor sterke motkrefter. De tre landene i unionen hadde blant annet vært vant til ulike styringstradisjoner, og dette skapte konflikter når Erik ville styre likt i alle tre. Adelen i de ulike landene utgjorde også en trussel, samt at bøndene ikke var enkle å sammarbeide med heller (det var vanskelig å inndra skatter og avgifter). I tillegg slet han med konkurranse fra hansaen.
I 1434 brøt det ut opprør blandt bergmennene i Sverige, noe den svenske adelen gjerne søttet. Opprørstankene spredte seg også til Norge. Tilslutt fikk den svenske adelen den danske med på å stille krav til kongen om at riksrådet skulle få mer å si når det kom til styringen av unionen. Denne motstanden ble for mye for Erik, og han abdiserte og oppgav kongeverdigheten.
Svenskene valgte Karl Knutsson Bonde som riksforstander, og mange ønsket å utrope han som konge. Men, i Danmark valgte de Eriks nevø Kristoffer av Bayern, og svenskene ble presset til å velge han de også. Dette førte også til at nordmennene tok Kristoffer som konge. Av dette skiftet av konge ser vi at Danmark var mye sterkere i unionen enn Sverige. Kristoffer skrev under på håndfestninger som ga riksrådet mye mer politisk makt enn de hadde hatt før.
1500-tallet innledet et tidsskfite i Nordens historie:
- Sverige var i ferd med å bryte ut av unionen.
- Norge var i ferd med å bli en mindreverdig part.
En konge hadde mye med dette å gjøre: Kristian 2. (Konge fra 1513 til 1523). Han var en livlig konge med mye temperament. Han var ikke redd for å utfordre kirken og adelen. Dette økte spillerommet for kongen kom på grunn av dyptgående endinger i samfunnet. Blant annet hadde hanseaens handelmakt blitt svekket, noe som åpnet for oppblomstring av et innenlandsk borgerskap. Også økt etterspørsel etter naturrassurser som fisk og trelast ble viktig for utviklingen av Norge. Fremveksten av borgerskapet var viktig i og med at kongen fikk nye støttespillere i stedet for adelen.
I 1501 brøt det ut opprør i Sverige. Året etter hadde opprøret spredt seg til Østlandet. Dette viste at Sverige hadde lyst til å komme seg ut av unionen. I Norge var det litt annerledes.På begynnelsen av 1500-tallet het kongen Hans. I 1506 sendte han Kristian 2. til Norge, hvor han fikk tittelen hertug og ble øverstkommanderenede. Kristian ville få igang landet, men alle tiltakene hans kostet dyrt. Han ila de norske bøndene skatter de aldri hadde sett maken til. Kristian flådde Norge økonomisk, satte norske organer til side i politikken; noe som gikk hardt utover både riksrådet og kirken.
Fire år etter at han ble konge, gikk Kristian 2. til krig mot Sveige. I 1520 hadde han vunnet. Han markerte seieren i Stockholm, og benyttet anledningen til å henrette 80 svenske adelsmenn som hadde kjempet mot han (Stockholmske blodbadet). Svenskene ble sinte, samlet seg og kastet ut Kristian. Gustav Vasa ble valgt til ny svenskekonge --> Sveriges storhetstid begynte.
Etter Sveriges opprør begynte også Danskene å vise at de var missfornøyde. Både adelen og bøndene var leie av kongens skattepolitikk. I tillegg fikk han motstand fra hansaen, fordi han støttet borgerskapet, samt motstand fra kriken, i og med at han støtett det lutherske opprører som var i gang.
Fredrik 1. ble valgt til konge i 1523. I 1527 gikk Sverige over til lutheranismen. Kong Fredrik og sønnen Kristian var positive til denne retningen da den ville gi dem kontroll over kirken og dens enorme mengder gods. I tillegg ville de kunne få et sterkere grep om Norge. I Norge ble man mer og mer klar over at den katolske kirkens og rikets selvstendighet hang sammen. Olav Engelbrektsson var både erkebiskop og leder for riksrådet, og sto dermed i spissen for de to organisasjonene som kunne yte motstand mot Danmark.
Olav Engelbrektsson allierte seg med Kristian 2., som etter å ha giftet seg med en søster av keiser Karl 5 hadde blitt tilhenger at katolisismen. Kristian 2. kom til Norge i 1531 og ble tatt til Norsk konge i Nidaros. Dessverre ble danske lensherrer på Østlandet for sterke, og det endte med at Kristian 2. ble satt i fengsel i Danmark.
Danskekongen Fredrik 1. døde i 1533 og grevefeiden (en tre år lang dansk borgerkrig) fant sted. Her var Kristian 2. en vitkig person sammen med sine støttespillere i den katolske kirken og Norge. Men danskene ville ikke ha Kristian 2. som konge, og de flokket seg rundt den lutherske kirken og Kristian 3. (Sønn av Fredrik 1.)
Norge ble erklert som et lydrike (et rike som er underlagt et annet rike, og må følge påbud og lover fra det) under Danmark i 1536. Samtidig ble reformasjonen innført. I Norge skapte reformasjonen grobunn for dansk - ikke norsk- språk og kultur. Norge var underlagt Danmark i over 400 år, og denne perioden betegnes ofte som 400-årsnatta, i og med at all norsk kultur og skriftlig, offentlig språk ble gjemt bort til fordel for det danske.
17. juni 1397 ble det avholdt et møte i Kalmar i Danmark (Sverige nå.) Her ble det enighet om at Erik skulle krones til konge over Norge, Danmark og Sverige. Bare to dokumenter forteller om møtet. Det ene, hyllingsbrevet, gir uttrykk for at kongen hadde en opphøyd og sterk stilling. Det andre, unionsbrevet, gir uttrykk for at kongemakten var begrenset og at riksrådet fortsatt skulle ha mye å si. Uansett hadde Margrete klart det hu ønsket; å samle de nordiske landene i en sterk kongemakt.
Erik styrte over et av Europas aller største riker, men ikke alene. Margrete styrte med han de første femten årene. Da hun døde i 1412 begynte ting å bli værre. Erik sto ovenfor sterke motkrefter. De tre landene i unionen hadde blant annet vært vant til ulike styringstradisjoner, og dette skapte konflikter når Erik ville styre likt i alle tre. Adelen i de ulike landene utgjorde også en trussel, samt at bøndene ikke var enkle å sammarbeide med heller (det var vanskelig å inndra skatter og avgifter). I tillegg slet han med konkurranse fra hansaen.
I 1434 brøt det ut opprør blandt bergmennene i Sverige, noe den svenske adelen gjerne søttet. Opprørstankene spredte seg også til Norge. Tilslutt fikk den svenske adelen den danske med på å stille krav til kongen om at riksrådet skulle få mer å si når det kom til styringen av unionen. Denne motstanden ble for mye for Erik, og han abdiserte og oppgav kongeverdigheten.
Svenskene valgte Karl Knutsson Bonde som riksforstander, og mange ønsket å utrope han som konge. Men, i Danmark valgte de Eriks nevø Kristoffer av Bayern, og svenskene ble presset til å velge han de også. Dette førte også til at nordmennene tok Kristoffer som konge. Av dette skiftet av konge ser vi at Danmark var mye sterkere i unionen enn Sverige. Kristoffer skrev under på håndfestninger som ga riksrådet mye mer politisk makt enn de hadde hatt før.
1500-tallet innledet et tidsskfite i Nordens historie:
- Sverige var i ferd med å bryte ut av unionen.
- Norge var i ferd med å bli en mindreverdig part.
En konge hadde mye med dette å gjøre: Kristian 2. (Konge fra 1513 til 1523). Han var en livlig konge med mye temperament. Han var ikke redd for å utfordre kirken og adelen. Dette økte spillerommet for kongen kom på grunn av dyptgående endinger i samfunnet. Blant annet hadde hanseaens handelmakt blitt svekket, noe som åpnet for oppblomstring av et innenlandsk borgerskap. Også økt etterspørsel etter naturrassurser som fisk og trelast ble viktig for utviklingen av Norge. Fremveksten av borgerskapet var viktig i og med at kongen fikk nye støttespillere i stedet for adelen.
I 1501 brøt det ut opprør i Sverige. Året etter hadde opprøret spredt seg til Østlandet. Dette viste at Sverige hadde lyst til å komme seg ut av unionen. I Norge var det litt annerledes.På begynnelsen av 1500-tallet het kongen Hans. I 1506 sendte han Kristian 2. til Norge, hvor han fikk tittelen hertug og ble øverstkommanderenede. Kristian ville få igang landet, men alle tiltakene hans kostet dyrt. Han ila de norske bøndene skatter de aldri hadde sett maken til. Kristian flådde Norge økonomisk, satte norske organer til side i politikken; noe som gikk hardt utover både riksrådet og kirken.
Fire år etter at han ble konge, gikk Kristian 2. til krig mot Sveige. I 1520 hadde han vunnet. Han markerte seieren i Stockholm, og benyttet anledningen til å henrette 80 svenske adelsmenn som hadde kjempet mot han (Stockholmske blodbadet). Svenskene ble sinte, samlet seg og kastet ut Kristian. Gustav Vasa ble valgt til ny svenskekonge --> Sveriges storhetstid begynte.
Etter Sveriges opprør begynte også Danskene å vise at de var missfornøyde. Både adelen og bøndene var leie av kongens skattepolitikk. I tillegg fikk han motstand fra hansaen, fordi han støttet borgerskapet, samt motstand fra kriken, i og med at han støtett det lutherske opprører som var i gang.
Fredrik 1. ble valgt til konge i 1523. I 1527 gikk Sverige over til lutheranismen. Kong Fredrik og sønnen Kristian var positive til denne retningen da den ville gi dem kontroll over kirken og dens enorme mengder gods. I tillegg ville de kunne få et sterkere grep om Norge. I Norge ble man mer og mer klar over at den katolske kirkens og rikets selvstendighet hang sammen. Olav Engelbrektsson var både erkebiskop og leder for riksrådet, og sto dermed i spissen for de to organisasjonene som kunne yte motstand mot Danmark.
Olav Engelbrektsson allierte seg med Kristian 2., som etter å ha giftet seg med en søster av keiser Karl 5 hadde blitt tilhenger at katolisismen. Kristian 2. kom til Norge i 1531 og ble tatt til Norsk konge i Nidaros. Dessverre ble danske lensherrer på Østlandet for sterke, og det endte med at Kristian 2. ble satt i fengsel i Danmark.
Danskekongen Fredrik 1. døde i 1533 og grevefeiden (en tre år lang dansk borgerkrig) fant sted. Her var Kristian 2. en vitkig person sammen med sine støttespillere i den katolske kirken og Norge. Men danskene ville ikke ha Kristian 2. som konge, og de flokket seg rundt den lutherske kirken og Kristian 3. (Sønn av Fredrik 1.)
Norge ble erklert som et lydrike (et rike som er underlagt et annet rike, og må følge påbud og lover fra det) under Danmark i 1536. Samtidig ble reformasjonen innført. I Norge skapte reformasjonen grobunn for dansk - ikke norsk- språk og kultur. Norge var underlagt Danmark i over 400 år, og denne perioden betegnes ofte som 400-årsnatta, i og med at all norsk kultur og skriftlig, offentlig språk ble gjemt bort til fordel for det danske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar